Og etterpå...

«Åh, jeg gleder meg bare til jeg er ferdig med dette, da får jeg tid til å gå de fjellturene jeg lengter sånn etter når høsten kommer!» Det er jeg som sier det, til en nabo i byggefeltet, han er ute og går tur med hunden sin, og stopper for å slå av en prat med meg som står ute i sola og beiser. Det har seg nemlig sånn at vi bygger hus, og det er ganske travelt når sant skal sies. Men etter at vi har beiset ferdig, får vi litt bedre tid. Har vi tenkt. Vår nye nabo, med den gamle rufsete hunden labbende rundt føttene, ser skrått opp på meg og sier, «tror du det?»

Jeg har allerede glemt hva jeg sa, og ser sikkert litt spørrende ut der jeg står med grå beis over det hele, for han fortsetter: «Jeg tror ikke det er sånn. At det blir bedre tid til alt etterpå. Det er alltid noe som skal gjøres. Noe som skal repareres. Noe som skal males, pusses eller bygges. Enten det er stort eller lite, så er det bestandig noe som skal gjøres».

«Ja…» sier jeg, og kjenner at fjellturene jeg så inderlig ønsket meg denne høsten plutselig virker veldig langt unna. «Ja, det har du rett i» jeg sukker nok, for mannen smiler litt og sier «men det er klart, det blir nok litt mindre travelt enn dette, når dere bare har kommet dere i hus!» «Ja, jeg håper da det!» Svarer jeg, og han nikker og smiler igjen. Og jeg får en fornemmelse av at han vet noe jeg ikke vet. Den gamle lurvete hunden har satt seg oppe i bakken og det virker som hun har all verdens med tid.

Det har seg nemlig sånn, at jeg synes høsten er den aller fineste tiden på året. Da har vi ingen forventninger til været, for eksempel, så alle blikkstille dager med klar høstsol kommer som en bonus, og vi kan ta på oss ull fra innerst til ytterst og gå ut i alle fargene. Høsten er stillere enn sommeren, det er roligere i skogen og lufta er klarere. Alt blir klarere, til og med tankene får sterkere konturer om høsten. Men denne høsten har jeg altså blitt stående i et stillas med ei bøtte beis og en pensel, og lengselen etter fjellet og andre farger enn denne grå, som huset vårt får, melder seg støtt og stadig. Men jeg har trøstet meg med at når vi bare blir ferdige med denne beisinga, da skal vi få tid til å gå i fjellet!

«Ja, ja» Sier mannen, «det blir fint! Men du, den der fjellturen, den trenger du vel ikke vente med?» Og så går han opp til hunden, som reiser seg og logrer i mot ham. Jeg ser at han snakker til henne, men kan ikke høre hva han sier. Og her står jeg, med ei bøtte grå beis og et hus som skal være ferdig til avtalt tid.

Jeg tenker at han rett, det er ikke sånn at alt er ferdig når de to strøkene med beis har kommet på. Det er mer, mye mer. Og det kommer aldri til å ta slutt. Det vil alltid være noe som skal gjøres. Og jeg, jeg vil alltid lengte til fjellet om høsten.