Når man blir fortvilet og maktesløs er det godt å ha kloke venninner som kommer på at vi kan sende postkort. Og blir vi mange nok, vil han kanskje drukne i dem. I alle fall såpass at han må rope om hjelp for å komme fram igjen, og da kan vi slutte. Kanskje.
Men for Odin på fem år er det ingen oppløftende tanke at mammaen kan blande seg inn hvor det måtte være.
Odin: "Mamma, kem sende du kort til?!"
Jeg: "Statsministeren"
Odin: "Koffør det?!"
Jeg: "Fordi av og til gløm selv statsministeren ka som e rett å gjør, å da må nån minn han på det."
Odin (lettere fortvilet): "Mamma, må Statsministern også hør på dæ?!"
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment