Da vi flyttet inn i Det Blå Huset bar vi esker på esker og sekker på sekker ut fra bilen, opp trappa og inn døra. Det var et salig kaos. Odin var ett år, og satt på armen eller i sjalet og var med på alle turene opp og ned trappa, og det var ikke rent sjeldent han vinket mot kjøkkenvinduet til vår nye nabo. Jeg er ikke sikker, men jeg tror damen bak gardinet hadde full kontroll på hvert eneste skritt vi tok, og på hver ting som tok veien inn i huset til hennes nye (og ikke rent så lite skummle naboer). Jeg tør ikke tenke på hva hun tenkte da vi bar inn en søppelsekk hvor det stakk ut en arm. Eller den hvor en fot holdt på å ramle ut.
Men etter hvert tror jeg hun har blitt vant til oss. Og ingen hun kjenner har forsvunnet på mystisk vis (eller, ikke som jeg vet om i alle fall). Hun har sette at armene og føttene kom ut igjen, denne gangen med hode på toppen og en parykk med krøller, og hun skjønte etter hvert at alle de rare møblene var scenografi og ikke en eller annen ny (og veldig spesiell) interiørtrend.
Det kan hende vi profiterte på at naboene som kom etter oss hadde nagler i beltene og bar inn bare svarte møbler. Men i dag, da jeg spurte om vi kan låne garasjen hennes på visningsdagen (noe vi fikk), virket hun litt engstelig for hvem som skulle komme inn etter oss, "ja, det blir jo spennende å se hvem som kommer inn nå..." Jeg er usikker på om hun har vært fornøyd eller misfornøyd med oss...
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment