(For ordens skyld; jeg har ikke betalt lunsj)
Jeg lurer ikke lenger på hvorfor ungene mine sier så mye rart. Her er slutten på en samtale mellom en mor og en datter rundt lunsjtider, som forklarer en hel del.
Mor: Nei, nå skal jeg gå på butikken og få meg en matbit. Og kanskje en dram!
Datter: Ja, det høres lurt ut.
Mor: Men, jeg kan kanskje ikke drikke når jeg er på jobb...
Datter: Nei, men jeg har tenkt på det noen ganger, at det hadde vært godt med et glass vin før jeg gikk på jobb...
Mor: Man kan ikke det i din jobb i vert fall!!
Datter: Nei, jeg tror ikke jeg skal begynne med det.
Mor: Neei, kankje ikke jeg heller. Da måtte jeg sikkert slutte! Eller, i vert fall snakke veldig alvorlig med noen. Og så LOVE å aldri gjøre det mer. Og så måtte jeg gjøre det i smug. Og spise masse mentolpastiller.
Datter: Ja, det høres klissete ut. Men nå må jeg i et møte.
Mor: Javel. Hade
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment