Jeg snakket med mamma på telefonen i går. Da sa hun (blant annet) "Jeg er litt eldre enn deg, så jeg har lært at alt er tilfeldig". Og det var veldig overbevisende. Men, så kom jeg til å tenke på en mann jeg møtte for et par uker siden som sa "Jeg har blitt så gammel nå, at jeg har lært at ingenting er tilfeldig". Og han var like overbevisende...
Så nå spør jeg meg, er det sånn at han har rett, bare fordi han er (i alle fall) ti år eldre enn mamma? Kan man i det hele tatt bruke alderen sin som argumentasjon? I så tilfelle vil alle politiske diskusjoner være overflødige. Og Tv-debattene vil bli mye morsommere. Midt i en het debatt kan programlederen bare si; "hvem av dere er eldst?" Og så er saken avgjort. (man kan også tenke seg at man innfører rynketelling, om alder ikke er avgjørende, men annet som har med å eldes å gjøre).
Men så kan man jo tenke seg at det går en grense her et sted, fra å være eldst allvitenede, til å begynne å tulle (det har jeg hørt at man kan begynne med når man blir riktig gammel, men jeg har ikke møtt noen gamle som tøver mer enn de jeg kjenner som er yngre enn dem). (Kanskje det har med min egen alder og manglende kunnskap å gjøre?) Og da stiller alt seg i et annet lys, går denne innsikten i bølger? Er det en bølgetopp, eller er det sånn at man virkelig skjønner alt som femtenåring og så går det rake veien ned, før man får ei jevn stigning igjen?
Så tilbake til mammas og denne mannens utsagn, er alt eller ingenting tilfeldig? Jeg er totalt forvirret!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
9 comments:
Begge har rett: Alt er tilfeldig og ingenting er tilfeldig.
Og begge tar feil: Visdom kommer ikke nødvendigvis med årene. Noen ganger gjør den det. Men ofte ikke.
Jeg for eksempel, tok Mensas nett-test en gang for cirka fire år siden, med knakende godt resultat. Jeg hadde visstnok IQ som var over gjennomsnittet i Mensa, og var latterlig fornøyd med meg selv. Så tok jeg den igjen nokså nylig, og jeg kan bare konstatere at visdommen for mitt vedkommende slett ikke kommer med årene. Tvert i mot. Nå var jeg nede på landsgjennomsnittet.
Det eneste i livet mitt som har endret seg siden da, er at jeg er blitt eldre. Og gladere. Men også dummere, altså. Så vet du det:D
første bevis på at det går i bølger!
Det finnes ingen tilfeldigheter..
Det er mitt standpunkt og jeg mener virkelig det. Men om det er tilfelle, eller om det fungerer som en slags trøst når alt føles meningsløst, det kan diskuteres. Eller når livet har en opptur, da er det heller ikke tilfeldig. Om man har jobbet hardt for det eller bare fått en slags bonus. Man får det man tåler og trenger her i livet for å lære noe om seg selv eller sine omgivelser.
En god del er nokk tilfeldig mens andre ting må man streve litt for skal skje. Onkel Nils sa en gang til Johan og meg. Hør på den indre stemmen i deg lytt til intuisjonen og stol på den. Den reddet livet til Onkel Nils flere ganger. Så hvis man tør å lytte til hva intuisjonen sier så kanskje det gikk noe bedre og det som vi trodde var en tilfeldighet egentlig er resultat av ett valg.
Onkel Nils var en særdeles bra mann. Jeg stoler på ham!
Dette blir langt!: Det finnes to typer tilfeldigheter. Eller ikke. Den første kan være den muligheten du ikke vet finnes, før du dumper borti den. Det er denne tilfeldigheten som gjør at jeg sitter på et kontor i Fauske og jobber med søknader, i stedet for å gjøre noe annet, ettersom sjefen min her er blitt sykemeldt og skal slutte. Jeg nekter å tro at det er en slags plan i dette, og jeg tror på Gud. (Men ikke en planlegger –gud!)
Men så er det også muligheten for at du planlegger noe, og så skjer det. Eller ikke. Muligheten for at tingenes tilstand skal oppfylles, er avhengig av tilfeldigheter vi ikke nødvendigvis rår over. Det vi oppfatter som tilfeldig, er kanskje mest det vi ikke har planlagt. Mens det vi oppfatter som ikke tilfeldig, er det vi har planlagt og som oppfylles. Likevel kan og er begge deler avhengig av tilfeldigheter. Eller ikke. Tror jeg...
Jeg er 17 år (og litt til) eldre enn min kloke datter, som har oppdaget at alt går i bølger. Så kanskje skifter jeg mening om dette også. Når jeg blir gam… eller, seinere. Det hele kommer jo an på tilfeldighetene og ikke-tilfeldighetene. Eller ikke.
Jeg synes det er skummelt å tenkte på hvor tilfeldig livet er. Særlig med tanke på at mange ting som har skjedd, har vært nær ved å ikke skje. Foreksempel at Fredrik havna på pannekakenachspiel i lamme oss. En heldig tilfeldighet som like gjerne ikke kunne hendt.
Men samtidig er jeg sterk i troen på at alt har en mening. Det kan være på grunn av at jeg har en skytsengel. Når bankene ikke vil låne oss penger til hus, så er det fordi det ikke er meningen at vi skal kjøpe hus nå. Enten for å forhindre en "katastrofe", eller for at noe bedre kommer til å dukke opp!
Det er ikke for å trøste meg selv. Jeg kjenner det i magen.
mamma: jeg tenkte jo jeg skulle spørre om du er på jobben din (som du tilfeldig -eller ikke, fikk, og som du er i, når du skriver slike innlegg, men så ble jeg helt smigret over klok-ordet, så da lar jeg det bli med det.
Gro: Skytsengler er bra å ha. Vi må høre på dem (de bare snakker så stille av og til. Som Torgrim sa til meg den gangen han og Jakob var tre år og syklet i full fart ut på veien og jeg ROPTE på dem; "du ropte så stille")
Jeg har også en skytsengel som jeg haller vandreren. Han er mest på hytta. Der trives han vekker oss hvis vi glemmer å slukke steaeinlyset ets.ets..
Post a Comment