På bussen

Det hender jeg tar bussen til jobb. Her om dagen gjorde jeg det. Det pleier å være hyggelig. Vi har bare blide sjåfører på rute nummer seks, som går forbi hos oss. Sjåfører som smiler og nikker og sier “god morn” og “ha en fin dag”. Sjåfører som sier at du kan sette deg selv om busskortet er tomt. Men ikke her om dagen. Han var ikke sur sjåføren, men han hilste ikke, han så bare rett frem da jeg kom på.

Jeg hadde ikke tenkt videre over det hadde det ikke vært for at på de tre neste stoppene kom det på flere som ikke hilste. På de tre neste stoppene kom det på mennesker jeg kjenner, og de hilste ikke. Det var ei mamma fra barnehagen til gutten min, en mann jeg har møtt på jobb og ei dame som er gift med en kollega. Det regnet ikke, så alle hadde tørre jakker og god tid. Men ingen av dem hilste, de bare gikk rett forbi meg der jeg satt.

Jeg begynte å lure på om jeg var blitt usynlig. At de rett og slett ikke så meg, og at de ville ha hilst om de kunne se meg. Jeg kunne ikke komme på noen bedre forklaring. Men akkurat i det jeg slo meg til ro med tanken på å tilbringe dagen som usynlig kom det en fremmed ung mann med øreklokker inn på bussen, han så meg rett i øynene, nikket og smilte. Man kunne altså se meg likevel.

Vel framme på jobb, i kirken, møtte jeg en mann jeg møter ofte. Nesten hver dag. Han har hvit skjorte, nystrøket. Om vinteren har han sorte vintersko og skjerf over ulljakken, men nå når det er varmt har han bare den hvite skjorten over den hele, rene buksen og de sorte nypussede skoene. Han smiler ikke. Han smiler nesten aldri. Jeg har kjent ham i snart tre år. Da vi hadde sagt hei og god dag til hverandre i ett år fortalte han meg at han har bodd åtte år i Norge, men at det var først det siste året noen hadde hilst på ham. At han hadde hilst på noen. Han sa at han begynte å tro at verden hadde glemt ham. Men så kom han hit, og folk hadde begynt å hilse på ham, og i tre år har mannen med den hvite skjorten kommet til kirken, drukket en kopp kaffe, sagt hei, møtt oss, sett oss. Og kanskje har vi sett ham. Han smiler ikke, men han er synlig.

På bussen hjem fra jobb tenker jeg på ham, som ingen hadde hilst på i sju år, og jeg tenker at jeg, etter bare tre buss-stopp hadde blitt urolig. Jeg tenker at det er ikke så rart at han ikke har begynt å smile igjen. Og jeg håper at den unge mannen med øreklokker fortsetter å hilse på alle han ser.