på en grusvei (sendt i vår, tror jeg)

Jeg har sluttet å vente. Jeg vet ikke helt når det skjedde, eller hvorfor. Men her om dagen så kjente jeg det. Det er vanskelig å forklare, men det var som når det regner og du ikke oppdager at det har regnet før det har sluttet. Eller som når guttene våre har lagt seg om kvelden og huset blir tomt for lyd.

Jeg hadde nettopp fulgt minstemann i barnehagen og var på vei til jobb. Og så kjente jeg at noe var annerledes, men jeg kunne ikke skjønne helt hva det var. Jeg lurte på om jeg hadde glemt noe, og sjekka telefonen og leita etter den lille blå boka hvor jeg skriver alt jeg bør huske. Jeg hadde både telefon og blå bok.
Hva kunne det da være? Hele dagen varte det, denne følelsen av å mangle noe, eller kanskje fått noe.

Jeg vokste opp i ei lita grend, langt nord og langt vekk fra folk. Og jeg gjorde ikke stort annet enn å lengte; lengte vekk. Ut, opp og fram. Jeg gikk i skogen, i fjæra, på grusveien mellom fjellene og havet og snakket, med meg selv. Det var ikke så mange andre å snakke til. Jeg snakket med meg selv om alt som skulle bli i livet.

Så reiste jeg. Men lengselen, rastløsheten og ventinga som jeg trodde hørte til mellom fjellene og havet, ble med. Jeg flyttet så langt vekk jeg kunne komme, hadde mennesker rundt meg, og sluttet å snakke med meg selv. Men ventinga, som jeg trodde skulle bli igjen der heime, den ble jeg så vant til, at jeg trodde den hørte til, trodde at det å vente er noe som hører med i selve Livet. Jeg ventet på kjærligheten, på å forstå, på å høre til og jeg ventet på å slippe å vente. Men jeg skjønte aldri hva som måtte skje, eller hva som skulle til.

Jeg vet ikke hva som skjedde. Men den morgenen, med telefonen og den blå boka på plass, på vei til jobb, på en grusvei mellom et fjell og ei fjære, så forsvant uroen, lengselen og ventinga. Den hadde kanskje forsvunnet før, men jeg merket det der, på grusveien, og kjente noe annet istedenfor. Jeg venter ikke lenger.