Hull i veien og ti tanter (sendt nå i høst)

For noen lørdager siden kjørte jeg på en grusvei. Det var en vei jeg ikke hadde kjørt på før, men siden jeg hadde fått rimelig god beskrivelse av hvor jeg skulle og hva jeg skulle se etter langs veien var jeg ganske sikker på at jeg kjørte riktig. Da jeg hadde tatt av fra hovedveien og kom inn på denne temmelig smale og noe humpete grusveien som jeg hadde fått beskrevet, så jeg at det lå en bil foran meg. Et godt stykke foran. Og den bremset ned.

I det jeg kom opp rett bak den begynte den å kjøre igjen, ganske sakte. Og så svingte den, og jeg svingte etter. Og slik fortsatte det, i flere kilometer. Det hadde seg sånn, at i denne veien var det noen store, virkelig farlige hull. Og dette mennesket som satt i bilen foran meg var tydeligvis kjent med disse hullene i veien. Men det var ikke jeg. Han stoppet altså opp, og ventet, for å vise meg hvor jeg måtte svinge unna.

Det å bli geleidet så elegant unna mer eller mindre usynlige hull fikk meg til å tenke på tantene mine. Jeg har ti tanter. Noen av disse tantene har vært gode å ha når Livet har humpet seg til, Når jeg var lita var det alltid ei tante i nærheten, ei tante som viste råd om det som måtte være; som kunne trøste eller forstå, alt etter som hva som trengtes akkurat da. Når jeg var tretten år og ingen i hele verden forstod meg, da var det ei tante som hadde tid, og som forstod. Når jeg var sytten år og kjæresten min hadde forlatt meg, da var der et tantefang som trøstet. Når jeg senere har strevd med livet på ulike vis, har det alltid vært ei tante der, som jeg kunne spørre til råds.

Jeg har ei tante som kan få unger til å sove natta igjennom, - ei tante som får meg til å skjønne at alt begynner med meg selv, - ei som får meg til å flire, ei som smitter livslyst og lager blodpannekaker når vi ser litt bleike ut. Du har ei tante for alt du, sier min mann, og det har han helt rett i.

Men i det siste har jeg ikke bedt om så mange råd. I det siste har jeg tenkt at jeg kunne veien, at jeg har en plan for livet som jeg vet hvor går. Og jeg lurer på om det har vært litt overilt. Det er en og annen hump jeg kunne unngått om jeg hadde hatt noen til og vist meg veien. Det finnes noen som har gått foran meg, som kunne vist meg hvor det kan være lurt å bremse ned og kjøre rundt.

Jeg vet ikke hvem det var som satt i bilen foran meg her om dagen da jeg kjørte på den hullete grusveien, men jeg skylder stor takk. Ikke bare for at han berget meg for ei verkstedregning som ville svidd, men for å minne meg på at selv om jeg veit veien er det ikke sikkert jeg klarer å se alle humpene og hullene uten hjelp. I helga skal jeg jammen invitere tantene mine på kaffe.