Ting i brune pappesker

Jeg har alltid ment at jeg har et avslappet forhold til ting. Jeg har til og med påstått at jeg kunne spasert ut hjemmefra sammen med guttene mine og min mann og ikke tatt med meg noe. Så lite har jeg trodd at det materielle betyr for meg. Helt til nå, helt til jeg og familien min skal flytte. Dagene i huset vårt ser ut som brune pappesker i høye stabler. For oppi de brune pappeskene legger vi tingene våre.

Oppi pappeskene legger vi livene våre. For hver ting vi pakker ned har i seg historier. Historier som forteller meg hvem jeg er.
Et gult fat jeg hadde med meg da jeg flytta på hybel. Et bilde av en fugl som jeg har hatt bestandig. En T-skjorte minn mann kjøpte første gang han var på Old Trafford. Et par grønne støvler guttene hadde da de var bittesmå og knapt kunne gå. Bøker vi har lest og bøker vi skulle ha lest. Alt dette legger vi ned i de brune pappeskene. Og for hver pappeske vi lukker igjen og setter tape over, blir jeg mer og mer vemodig.
Hva er det med disse tingene? Jeg som trodde jeg knyttet meg til mennesker og ikke gjenstander. Jeg savner tingene våre. Der de ligger i avispapir side om side i identiske esker merket med sort tusj “bøker”, “diverse kjøkkenting”, “keramikk, forsiktig” og “litt av hvert”

Jeg savner å ha dem rundt meg. Jeg savner det støvete bildet av en fugl som ingen, ikke engang jeg, synes er noe pent, men som får meg til å tenke på kreppet sengetøy og varme sommerkvelder. Jeg savner den skeiva keramikkskåla med skår i som vi har fargestiftene i. Og jeg savner bøkene, som bare står der, og som vi har lest, eller ikke lest.

Jeg visste ikke at jeg var så knyttet til tingene rundt meg. At de også minner meg på hvem jeg er. Og selv om jeg ikke er særlig glad i forandring, så gleder jeg meg nå. Til å sette de brune pappeskene i en bil, kjøre dem nordover, pakke ut bildet med fuglen, krukken med skår og alle bøkene. Jeg gleder meg til nye hverdager som ser ut som hverandre, uten pappesker i, så får det bare være, at tingene vi har, så uvesentlige jeg enn påstår at de er, er noe av det som holder meg på plass.