Gamle venner og josa gitarer

Jeg har en veldig god venn. Det er over ett år år siden vi snakket sammen, men jeg velger å tro at vi fortsatt er gode venner. Vi har kjent hverandre i 19 år (med det siste, som jeg velger å regne med). Cato Karlsen heter han. Og når jeg bodde på hybel på Fauske var Cato en virkelig god venn å ha! Av og til pleide vi å se TV, hos ham. Det vil si, vi prøvde å se film, men med en Cato som aldri var å se uten en gitar i fanget, og med kommentarer som "æ har jo ikke førsterkern på" når vi andre ba ham slutte å spille mens vi så film, så ble det mer for selskapets skyld enn for filmen.

Nå, sitter Odin, på to år, og ser barneTV, og som vanlig ligger han mer enn han sitter, for å få plass til gitaren i fanget (den som "e josa!"). Og når broren sier at han ikke hører noe fordi Odin spiller, så skrur vi heller opp TV-lyden. Tenk, sier jeg til min mann, at vi skulle få en sønn som er Cato Karlsen. "Det må vel være noe av det beste han kan være" svares det da. Og det er sant!